Etter en spennende kjøretur med boblende mage til Vietnam, kom vi nok en gang hele fram. Vi booka bussbilletter via et reisebyrå og tenkte det sikkert ble en grei tur slik det har gjort til nå. Minibussen som da kom 45min for seint var en gammel Toyota Hiace med en veldig smilende sjåfør. Bilen var fullt opp av 6 andre når vi satte oss på og konkluderte med at det sikkert ikke var flere som skulle sitte på. Men vi trakk konklusjonen litt kjapt og to andre kom på i tillegg. Da begynte vi å håpe på at dette bare var en shuttlebus, noe det viste seg at det selvfølgelig ikke var. Etter en halvtimes kjøring med tuting trengte sjåføren to minutter. Det var fordi 3 andre også skulle få sitte på....Så da satt vi der som sild i tønne i et par timer, til vi var i Kampot. Fjorten personer med bagasje var så heldige å få plass i Hiacen.Ikke værst!
I kampot byttet vi minibuss og nærmest fløy av gårde til grensen. En ubehagelig humpete men spennende tur. Langs veiene ble det renere, mindre søppel og et mer variert landskap. Vi gikk gjennom grensen og på andre siden skulle det stå en minibuss å vente. Vi tok følge med et par fra Italia som skulle videre til Ho Chi Minh. Mens de satte seg inn i en bil, måtte vi sitte bak på hver vår moped med alt av bagasje til Ha Tien. Null problem! Hilde var LITT nervøs, men nok en gang måtte hun innse at ikke alle vil kidnappe henne.
Vel framme i Ha Tien tuslet vi rundt for å finne hotell. Mange vil hjelpe når vi går med sekkene og tilbyr seg både gjestehus og hotell. Vi takket for tilbudene og fant et greit hotell midt i sentrum. Valuttaen her er helt utrolig. For èn natt betalte vi 250 000. I norske kroner tilsvarer det ca.75kr. Helt ok+ når det er rent og "pent". Klare for en god natt la vi oss. Mye mas og kjas gjennom natten, og dårlig isolerte vegger gav oss ikke den beste natten, men det gjør jo ingenting når vi har ferie (Hihi). Klare for å komme oss ut til Phu Quoc hoppet vi bak på mopedene som skulle frakte oss til båten, og etter halvannen times båttur var vi framme på øya. Nå ligger vi i hver vår himmelseng i en Bungalow på Seastar resort, leser bøker og hører bølgeskvulp. En idyllisk plass med fin strand! Her skal vi nyte det til 14. januar. Da går flyet til Hanoi..
 |
| Nydelig fin plass! |
Planen med å nyte oppholdet maksimalt ble brått slutt da Thorbjørn prøvde å ta livet av Hilde nok en gang. Vi leide moped der vi bodde for å sjekke ut øya. Snorkel og dykkermaske kjøpte vi på veien til en anbefalt strand(Ganh dao) med mulighet for snorkling. Kartet vi fikk utdelt sammen med mopeden var ikke verdens beste, men det hjalp oss i alle fall til å ta feil vei flere ganger. Da vi hadde kjørt langt og lengre en langt kom vi endelig frem til avkjøringen mot Ganh dao. Dette så lovende ut i omtrent 20m til veien endte i en userisøs fotballbane. Veien dit var tydeligvis ikke helt ferdig. Siden vi hadde kjørt langt og lengre en langt orket vi ikke å snu, og bestemte oss for å prøve lykken dit den ville ta oss. Lykken endte på en klinikk med bandasje fra topp til tå. Veien vi valgte førte oss nemlig inn på en grus/sandvei. Vi humplet av gårde og møtte en annen bortkommen turist. Vi ble muligens litt for ivrige på å bade da vi så havet. Like etterpå skled vi bortover på den myke veien. Med pumpende adrenalin lirte Hilde ut av seg ukvemsord mot sin hyggelige mann, mens vi skurte bortover. Fortumlet spratt vi opp på beina og konstaterte at de viktigste kroppsdeler var inntakt. Brått var det en hel hærskare rundt oss. Alle ville hjelpe og vi takket for det.
Gårsdagen ble derfor brukt til sårpleie på terrassen utenfor bungalowen vår. Folkene på plassen var veldig hyggelige, for de har brydd seg mer om vår helse enn skadene på mopeden. Nå er vi på plass i Hanoi og Rising Dragon Palace Hotel. Etter en liten tur på byen sitter vi og koser oss på hotellrommet med Asiatisk tv-underholdning. Sårene gror fint og vi reiser derfor i morgen på båtcruise i Halong Bay! Tre dager og to netter.
Snakkes!
